Siden starten i 1999 har Coachella-festivalen vokst til å bli en svært viktig festival for å vise hva som er nytt og trendy i den vestlige verden, og det er har derfor vært sett på som et svært viktig skritt for unge artister å kunne spille på denne forrykende festivalen i ørkenen i California. Festivalen ble jo laget for dem som ville ha en ørkenfestival, men som ville ha litt mer komfort enn på den litt mer beryktede Burning Man-festivalen. Det er nok også en av grunnene til at den ble arrangert i April i år, før det ble alt for varmt.
Noe som har gjort Coachella til en populær festival, er også at mange av festivalgjengerene har gjort det til en ting å kle seg ut, både i ekstravagante kostymer og i mer minimale, sexy outfits, og vil du ta på riktig kostyme har de et stort utvalg hos Partyking. I år var det hele fire norske artister som spilte på Coachella, nemlig Kygo, Sigrid, Alan Walker og Aurora. Det har også tidligere vært norske artister på festivalen, og i 2016 spilte også Kygo, i tillegg til Todd Terje og Cashmere Cat, mens i fjor spilte Matoma, Lemaitre og Lido. Så, i år har vi altså mer enn vanlig, noe som reflekterer suksessen norsk musikk har hatt de siste årene.
Kygo, eller Kyrre Gørvell-Dahl, har i flere år vært en av de nye store norske artistene på EDM-scenen, og har vært en av de aller mest streamede artistene på Spotify og andre strømmetjenester.
Det er også artig å se at artister som Sigrid, som virkelig slo igjennom da hun sang Leonard Cohens «Everybody knows» til åpningsscenen i storfilmen «Justice League» i fjor, nå får spilt på denne festivalen. Hun uttalte selv at dette var som en drøm som ble sann, og at Coachella lenge hadde vært et sted hun ville spille.
De første norske artistene som fikk spille sammen med store navn på Coachella, var Turboneger, 120 Days og Datarock i 2008. De hadde litt blandede erfaringer den gangen, og selv om det var stort å spille på en slik festival, var det også litt merkelig og veldig amerikansk. Det var veldig mye man måtte passe på når man var der, og det var liksom ikke den samme frihetsfølelsen som på mange europeiske festivaler.